Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sakprosastoff i media’ Category

«Det vitenskapelige språket er og blir engelsk» fastslo rektor ved Norges idrettshøgskole, Kari Bø i kronikken «Hev ambisjonene!» i Forskerforum (4/14). I dagens utgave av Aftenposten (5.januar 2015) fikk hun motsvar fra Irmelin Kjelaas, stipendiat ved Høgskolen i Telemark, gjennom kronikken «Norsk– bare for de bakstreverske?».

Kjelaas hevder her at Bø «føyer seg (…) inn i en lang rekke av forskere som synes å mene at det å skrive på engelsk er det eneste saliggjørende, mens det å skrive på norsk er uambisiøst, middelmådig og bakstreversk». Selv er Kjelaas særdeles uenig i denne tankegangen, og reagerer på «den generelle diskvalifiseringen av norsk som vitenskapelig språk»:

«Jeg er overbevist om at kvaliteten på både tanke og form – kunnskapsutvikling og -formidling – blir bedre når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk.

Og jeg er overbevist om at forskningen min når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå. At jeg samtidig bidrar til å styrke norsk som akademisk språk, og til mer mangfold i et stadig mer ensrettet akademia, er en flott bonus», fremholder Kjelaas.

Read Full Post »

Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa (Bilde hentet fra www.bokklubben.no)

Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa
(Bilde hentet fra http://www.bokklubben.no)

I går (18.11.) var det igjen tid for utdeling av de årlige Brageprisene. Arrangementet gikk av stabelen på Dansens hus i Oslo. Det var som alltid knyttet stor spenning til hvem som skulle få tildelt de prestisjetunge prisene, men for Sakprosabloggen var det ekstra spennende å vente på årets tildeling i nettopp kategorien sakprosa: Godøy (Ti tusen skygger), Jackson (Morfar, Hitler og jeg), van der Hagen (Kjell Askildsen. Et liv.)? Nei, vinneren av denne Brageprisen skulle til sist vise seg å være Marte Michelet, tidligere debattredaktør og profilert kommentator i Dagbladet, med boken Den største forbrytelsen.

Michelets bok tar for seg jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig, og er blitt hyllet blant anmeldere, men også møtt med krass kritikk. Den største forbrytelsen er for øvrig forfatterens debutbok.

Vi gratulerer herved Marte Michelet med den gjeve prisen, og nevner samtidig en liten «fun-fact» i denne forbindelse:

Leksikon var jo før i verden av natur gjerne å betrakte som en treg materie å forholde seg til, spesielt med tanke på sjeldne oppdateringer og påfølgende utdaterte artikler. I går kveld registrerte vi at ingen ringere enn Store norske leksikon (snl.no) vant konkurransen om å publisere nyheten om årets Brageprisvinnere først. Tidene (og leksikonet som sjanger) forandrer seg – mens Brageprisen består!

Read Full Post »

karin_haugen_midI Klassekampens Bokmagasin (13.09.14) kommenterer bokredaktør Karin Haugen (bildet) den institusjonelle tregheten som stadig hindrer likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa, dette til tross for de siste årenes sjangerblanding og “virkelighetshungeren” som stadig eksisterer blant leserne. Årets Sult-prisutdeling reaktualiserer og belyser denne problemstillingen på nytt, mener Haugen. Hun anser at lederen i Forfatterforeningen Sigmund Løvåsen ”misser poenget” når han negativt kritiserer at Sult-prisen denne gang tildeles en sakprosaforfatter. “Vi trenger noen felles arenaer hvor sakprosa og skjønnlitteratur leses under ett. Det er produktivt om norsk litteratur ses som ett landskap av både skjønn og sak. For det er der det skjer. De kommende ti årene vil produsere enda flere forfattere som går i skytteltrafikk over grensene”, sier Haugen.

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan L. Tønnesson, gir full tilslutning til Haugens synspunkter:

– Her synes jeg den erfarne litteraturskribenten treffer spikeren på hodet, ikke minst når hun samtidig slår fast at «Hangen til å sidestille «litteratur» med «skjønnlitteratur» må korrigeres. Men i sin iver etter å gjøre det, har enkelte sakprosaforfattere forvekslet «litterær» med «fiksjonell», og spilt ned det som er sjangerens sterkeste kort: at sakprosaen forteller om det som ikke er fiktivt.» Jeg har selv, i sluttkapitlet til den reviderte utgaven av Hva er sakprosa fra 2012, forsøkt å resonnere litt om nødvendigheten av å respektere «etterrettelighetsregimet» innen sakprosaen samtidig som man er litterært ambisiøs. Nå legger Haugen – og i og for seg Sult-juryens Tom Egil Hverven – opp til en fornyet debatt langs disse sporene som jeg håper mange vil melde seg på, uttaler Tønnesson.

I vedlagte lenke kan du lese Haugens kommentar i sin helhet, gjengitt med tillatelse fra både forfatteren selv og Klassekampen: Karin Haugen i KK 13.9.14. Foto: Klassekampen.

Read Full Post »

Alfred Fidjestøl (Foto: www.samlaget.no)

Alfred Fidjestøl
(Foto: http://www.samlaget.no)

Sakprosaforfatteren Alfred Fidjestøl ble i går den første sakprosaforfatteren noensinne til å motta den litterære Sultprisen. Prisen, som utgis til unge og eminente forfatterskap, er på kr 200 000, og deles ut årlig av styret for Gyldendals Legat. I år gikk altså prisen for første gang til en sakprosaforfatter.

Fidjestøl har så langt gitt ut tre bøker: Hans Jonas (2004) – en introduksjon til den tyske filosofen Hans Jonas’ bidrag til moderne filosofi, biografien om Per Sivle, Eit halvt liv (2007), og Trass alt (2013) – en vidtfavnende beretning om Det Norske Teatret fra 1913 til 2013.

Fidjestøl får prisen blant annet fordi hans «tre bøker kombinerer kraftfull, bevegelig prosa med språklig og historisk avansert tankearbeid», som det heter i pristalen (som kan leses i sin helhet på nffo.no).

Vi gleder oss til fortsettelsen på forfatterskapet og gratulerer samtidig så mye med prisen.

Read Full Post »

Sakprosabegrepet har i den senere tid blitt kritisert, forsvart og diskutert i Morgenbladet.

Her har vi samlet innleggene i debatten (så langt…):

6. juni:  «En form for alt» – Litteraturkritiker Bernhard Ellefsens anmeldelse av antologien Signatur. Nye norske stemmer (publisert i Morgenbladets papirutgave)

13. juni: «Sekken, støvet og døden» Sakprosaprofessor Johan Tønnessons replikk til Ellefsens anmeldelse 06.06. (publisert i Morgenbladets nettutgave)

19. juni: «Om en stivere lesemåte» – Ellefsens anmeldelse av boken Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa (publisert i Morgenbladets papirutgave)

27. juni: «Prosaens sak og sakens prosa» – Tønnessons replikk til Ellefsens anmeldelse 19.06. (publisert i Morgenbladets papirutgave). En lengre utgave av dette innlegget ble publisert her på Sakprosabloggen samme dag.

Read Full Post »

Bøker Calr Martin Nordby Aftenposten (Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.

Read Full Post »

Før helgen ble det klart at 80 sakprosaforfattere rundt om i landet nå kan glede seg over å ha mottatt stipend fra Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Til sammen er det en rekordstor pott på hele 6,3 millioner kroner som nå er blitt tildelt sakprosaforfatterne.

«Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening organiserer 5.500 forfattere som skriver og oversetter sakprosa. Foreningen jobber for sakprosaens kår i Norge, og fordeler nærmere 70 millioner kroner i vederlagsmidler fra kopi- og bibliotekvederlaget hvert år i stipender, slik at det kan skrives ny, norsk sakprosa. Foreningen ønsker å styrke deler av sakprosaen med egne stipendmidler», ifølge foreningens nettsted http://www.nffo.no.

Blant de heldige som mottar stipend i denne runden, finner vi navn som Inga Marte Thorkildsen, Selda Ekiz, Anders Sømme Hammer, Helene Uri, Aage Borchgrevink og Bushra Ishaq.

Read Full Post »

Den 22. november vil Bergens første sakprosafestival vil gå av stabelen, ifølge Bergens Tidende (01.06.14). Festivalen, som vil ha temaet «Verden i Bergen», skal arrangeres ved byens litteraturhus og i samarbeid med blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Jonny Steinberg, som er blitt omtalt som Sør-Afrikas beste sakprosaforfatter, er blant de mange forfatterne som forventes å besøke festivalen. Dette i likhet med sakprosaforfattere fra blant annet Kina, Canada og Cuba.

«Det blir debatter, intervjuer, høytlesning og kåserier. Alle former. Det skal være tematisk fundert og aktuelt», forteller en av initiativtakerne, Teresa Grøtan, til Bergens Tidende.

Read Full Post »

«Vi må bli bedre på å kommunisere forskning», har man slått fast ved Universitetet i Oslo. Derfor oppretter man nå Norges første professoriat i forskningskommunikasjon ved universitetet. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson har sittet i gruppen som har arbeidet fram det nye professoriatet. Les mer om denne gledelige sakprosanyheten på forskning.no.

Read Full Post »

Fersk masteroppgave om språkbruken i NAV.

Den byråkratiske språkbruken kan være et demokratisk problem, ifølge masterstudent i retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO, Ida Seljeseth (tidl. Hanssen-Bauer). Hun leverer i høst sin masteroppgave om prosjektet «Klart språk i staten», hvor hun har observert språkbruken i NAV, blant annet gjennom å overvære interne diskusjoner om klarspråk, og ved å analysere hvordan Navs brev til brukerne blir til.

Foto: Colourbox/Øystein Espe Bae

(Foto: Colourbox/Øystein Espe Bae)

Seljeseth ser en tendens til at man fra NAVs side gjennom språket i større grad forholder seg til abstrakte, juridiske saker, snarere enn til personer som legger fram livet sitt for en saksbehandler. Dette er problematisk når man vet at mennesker som henvender seg til NAV ofte befinner seg i sårbare livssituasjoner. Hvis ingen skjønner hva staten og NAV kommuniserer, er det et demokratisk problem, sier Seljeseth, som framholder videre: – Det bør være statens plikt å uttrykke seg på en måte som folk forstår. Les intervju med Ida på Framtida.no

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere liker dette: